Hva kan vi gjøre med den digitale forsøplingen?

Alle jeg kjenner i den digitale bransjen jobber med bærekraft i alle ledd, eller vi snakker om bærekraft i alle ledd – og det er bra!

«Tirsdag sendte 4,66 milliarder aktive internettbrukere 306,4 milliarder eposter, 500 millioner Tweets og vi gjennomførte 5,66 milliarder Google-søk.

Fordelt på antall mennesker globalt, produserte hver og en av oss 1,7 MB data i sekundet, og 90% av verdens data er opprettet de siste to årene (tall fra 2020) og det forventes å dobles hvert annet år...»

Jeg vet ikke om tallene jeg leste i min Facebook feed i juli 2021 stemmer, men jeg fikk vondt i magen av å tenke på hvordan jeg som designer har bidratt massivt i utviklingen av internett, uten å ha miljø i tankene før de siste tre årene.

De siste årene har vi utformet strategier (møtes digitalt på Teams), vi siterer FNs bærekrafts-mål i nye vendinger (publisert i pdf-rapporter som distribueres bredt på epost), vi oppretter bærekraft-team med dedikerte ansatte som har som oppgave å forme kollegaers holdning til digital bærekraft – og det er bra!

Det gikk mange artige vitser da Oslo innbyggerne skulle begynne å sortere søppel rundt 2006. jeg husker særlig tepose-sorteringen:

Selve teen skulle i matavfall, men først måtte man fikle vekk den lille stiften som holdt tråden, posen og den lille papirlappen sammen, som selvfølgelig skulle i metallavfall, så var det den lille papirlappen som skulle i papir, og tråden i restavfallet. For et knot..

Men som veloppdragne og bevisste innbyggere vi er, begynte vi selvfølgelig å sortere søpla vår. Infrastrukturen ble tilrettelagt, og det tok ikke lang tid før vi ble ganske flinke til å sortere. Til og med kjøkkenprodusentene begynte å designe moduler for formålet. Og nå nylig; Oslo kommune vurderte å ilegge bøter på feilsortering.

Dette hadde også en start, hvor vi trodde at miljø handlet om å ikke bruke papir, det var da mer miljøvennlig å sende epost isteden for fax, brev og kort, lage nettsider isteden for brosjyrer, magasiner og trykte kampanjer.

Vi lærer «as we go» og det ville vise seg at om vi publiserer tjenester og informasjon på digitale flater, betyr ikke det nødvendigvis at det er mer miljøvennlig.

Tall og fakta publiseres i digitale kanaler om hvor mye energi serverne som behandler og lagrer våre digitale publikasjoner faktisk bruker av energi. Sikkert flere enn meg som fikk sjokk når vi leste overskrifter som:
«Bitcoin bruker nå mer strøm enn hele Norge!!!»

En ting er å sette seg inn i FNs bærekraftsmål, en annen ting er hva vi kan gjøre i vår arbeidshverdag i digitaliserings-prosjektene vi jobber med. Vi skal ikke slutte å lage brukervennlige digitale tjenester, men vi kan skal strebe etter å finne tiltakene som skal til for å minske vårt digitale C02-avtrykk.

Vi kan dette, vi har gjort det før ved innføringen av WCAG (uu-tilsynet). Vi lærte at tilgjengelighet er demokrati. Vi lærte å åpne opp empatien i oss gjennom brukersentrert design, med godt dokumenterte retningslinjer og regulativer som vi iverksatte som en naturlig del av utviklingsprosessen.

Som leverandører av digitale tjenester, gir vi gode råd når det kommer til tilgjengelighet, selv om vi fortsatt har en vei å gå.

Hva innebærer dette for våre team, kunder og prosjekter?

Vi vet at nye tilnærminger vil endre bedriftenes holdninger, kanskje til og med produktet i seg selv, og ikke minst måten vi jobber på. Dette kan høres skremmende og dyrt ut, men når vi har tatt oss bryet med å skrive en bærekraftstrategi, startet jobben med å endre holdninger hos oss selv og i bedriftene, er det betimelig at vi bringer temaet på banen i et tidlig stadium for våre kunder.

Som utviklingsteam bør vi være pådrivere overfor våre oppdragsgivere at bærekraft blir en del av deres strategi og holdninger, samt hjelpe de til å forvalte sine løsninger på en bærekraftig måte.

Allerede når vi skriver tilbud bør vi vise og fortelle hvorfor vi tar digital bærekraft på alvor. Vi bør utdype vårt fokus og vår metodiske tilnærming i utviklingen av fremtidsrettede og bærekraftige digitale løsninger.

Vi gjør dette for at produktet/tjenesten skal fungere på best mulig måte innenfor det forretningskritiske, ressurser og behov. Hovedpoenget er at løsningen skal hjelpe oss å ikke bruke unødige ressurser på å forstå eller finne det vi er ute etter. Innad i bransjen er dette opplagt, men det er ikke alltid en selvfølge for de vi lager løsninger for – og der må vi, som leverandører tørre å se vår egen besøkelsestid, nemlig gi riktige og gode råd underveis i prosessen.

Vi kan måle karbonavtrykk av nettløsningene vi utvikler, selv om målene ikke sier noe om hvilke tiltak som må til for å få ned det digitale karbonavtrykket, eller om nettsiden din bruker fornybar/ikke fornybar energi.

Det er bare å teste ut og justere, og du vil bli overrasket over hvor lite som skal til i forhold til design og koding for å oppnå en nettbasert løsning som har et mindre karbonavtrykk enn de fleste. Faktisk, i de fleste tilfeller påvirker ikke nødvendigvis endringene som er nødvendige for å oppnå mindre C02 -utslipp hvordan brukeren opplever løsningen.

Det virker kanskje som en dråpe i havet hvis vi skal bidra til å halvere C02 - utslipp før 2030, men alle monner drar. Kan hende at den sterkeste pådriveren vil til syvende og sist være å gjøre det samme som ble gjennomført ved innfasingen av WCAG; Å utarbeide retningslinjer og minimumskrav, ilegge overtredelsesgebyr for de digitale produktene og tjenestene som ikke tilfredsstiller C02 -kravene.

Rekk opp hånda, denne jobben er «Up For Grabs»!

Takk til kollegaer for innspill til innlegget.